Bak skyene er himmelen alltid blå.

Du var svart i blikket idet du barbeint kom marsjerende mot meg. Før jeg i det hele tatt rakk å tenke, plukket du opp melkeglasset fra rullatoren din og hev det etter meg. Like fort som melkeglasset kom mot meg, kom du etter. Opp i en dam med melk – og rett på rumpa. Mens du satt der på gulvet og høylytt beskyldte meg for å både ha dyttet deg overende og kastet melk utover, forsøkte jeg å se hvem du egentlig var. Hvem befant seg egentlig under den prikkete nattkjolen og bak de svarte øynene – som vanligvis var vakre, blå?

Stort sett var det deg jeg så – og ikke demenssykdommen din. Selv om sinnet og frustrasjonen periodevis hadde vært til stede i nærmere 15 år og du hadde barrikadert dører for dine nærmeste, så var ikke det deg. Hos deg hadde døren alltid vært åpen. Bak et lag med demens, kunne du likevel ofte skinne igjennom. Ei snill mor. Ei raus bestemor. Ei stolt oldemor. Et medmenneske. Full av omsorg og godhet. Med et glimt i øyet og artige kommentarer på lur. Takknemlig. Det var det som var deg.

Det ble viktig for meg å la deg få være deg. La deg få fortsette med det som tidligere hadde betydd noe for deg. Du hadde alltid vært både ansvarsfull og omsorgsfull, samtidig som du hadde vært nøye i alt du foretok deg. Det var du fortsatt: Med et stort smil om munnen stablet du oppvask, tørket støv og vasket kjøkkenskap. Samtidig som du var opptatt av omgivelsene dine, var du opptatt av menneskene som befant seg rundt deg. Både kjente og ukjente. Var det noen som trengte hjelp, forsøkte du å hjelpe. Fikk du det ikke til selv, tilkalte du noen for hjelp. Alle skulle ha det bra. Ansvar, omsorg og godhet. Det lå nemlig dypt i deg.

Det ble kveld og du fikk på deg den prikkete nattkjolen din igjen. Med store, blå øyne og et smil om munnen kikket du på meg. Du spurte pent om en klem. Jeg bøyde meg ned og du tok omkring meg. Aller helst ville du ha på begge sider. «Kjør forsiktig hjem – og hvil deg godt. Takk for at du hjelper meg og bruker tiden din på meg. Tusen takk» sa du samtidig som du strøk meg litt på ryggen. En dag til var ved veis ende – og mye av innholdet hadde nok allerede føyd seg inn i glemmeboka.

Disse møtene med deg, de har likevel gjort noe med meg. Det du kanskje ikke vet, er at din demens har vært min læring. Du har virkelig fått meg til å forstå at bak enhver demensdiagnose, er det et menneske. Et menneske som fortsatt er der og som fortsatt lever. Livet er ikke over. Det handler bare om å gi liv til dagene. For bak skyene er himmelen alltid blå!