Det var med blandede følelser jeg gikk inn i en ny praksisperiode. Det gikk ikke særlig godt sist, jeg ble nedbrutt og sto igjen uten selvtillit. Og full av tvil. Jeg brukte det meste av sommeren for å overtale studenten i meg til å fortsette, komme meg gjennom dette ondet for å nå frem til autorisasjon og en videreutdanning som kunne føre meg bort fra pasientkontakt. Jeg tenkte at jeg var farlig for pasienter. Det var vel det de sa, veilederne jeg møtte sist. At jeg ikke duger.
Nokså demotivert gikk jeg inn i et nytt arbeidsmiljø denne praksisperioden. Jeg var skeptisk og tilbakeholden. Ville ikke investere, fallhøyden kjentes for stor. Så fikk jeg øye på sikkerhetsnettet: Avdelingen. Veilederne. Miljøet. De hilste meg velkommen, og jeg fikk en stemme igjen, som ble hørt og vurdert. Tips og råd, forklaringer og svar på spørsmålene mine. Jeg fikk puste igjen, smile med øynene og tro, ha tillit til de rundt meg, og til meg selv. Jeg fikk møte pasienter, menneske til menneske, og minnes på at det er dette som nærer drivkraften min. Jeg kunne kjenne potensialet til spiren.
Halvveis i perioden traff jeg på medstudent i garderoben. Det var noe gjenkjennelig i øynene hennes, hun virket motløs og demotivert. Som en blomst uten næring. Hun fortalte om de samme opplevelsene som jeg selv hadde i forrige praksisperiode. Møter i miljø som tørker ut jorden. Nå kunne jeg fortelle at det ikke er henne det er noe galt med, for alle spirer strever under vanskelige forhold.
Å være student i praksis er en sårbar situasjon, noen steder er balansen umulig å finne. Vi skal snakkes om, vurderes og dømmes, og til dels er vi prisgitt personkjemien med våre veiledere, eller de sterke personlighetene i et avdelingsmiljø. Vi prøver og gjør vårt beste. Men vi trenger også sol og næring for å blomstre.