Jeg har vært i praksis i til sammen ti uker. Eller nesten da. Neste uke hopper jeg inn i siste periode med jobb, læring, nysgjerrige spørsmål og enda flere spennende situasjoner. Det har vært så herlig, spennende, slitsomt og overveldende!
Men jeg klarer ikke bestemme meg for om dette har gått fort eller sakte. Har jeg vært i praksis i halvannen evighet, eller har det gått åtte mentale minutter siden det startet? Hva har jeg gjort, og hva har jeg egentlig lært?
Jeg opplever praksisperioden som en veldig merkelig og interessant tid. Dagene flyr forbi. Vakt etter vakt etter vakt er fylt med nye situasjoner, veiledning, informasjon, refleksjon og nye ansikter. Vaktene går fort, og det har hendt at lunsjpausen har måttet vente både én og to timer.
Likevel har ukene gått sakte fremover. Dette har ikke vært en periode som har sust forbi øynene mine slik som flytoget på vei til Gardermoen. Dette har vært som et saktegående damplokomotiv som snirkler seg fremover på en krokete jernbanestrekning.
Men dette litt tunge praksistoget som damper seg bortover skinnene, er fylt med spennende vogner og har en innholdsrik rute. De som er om bord på toget med meg, jobber med alt de har for å få toget til å gå fremover.
Nå ser jeg endestasjonen nærme seg i det fjerne, og panikken begynner å krype innover meg. Har jeg utnyttet all kunnskap til veileder på en god måte? Har jeg satt meg nok ned med min veileder og reflektert? Har jeg utnyttet alle situasjoner som har dukket opp på best mulig måte?
Jeg vet ikke! Men jeg vet at jeg skal gå av på praksisens endestasjon med alle disse tankene og håpe at jeg har gjort nok. Overveldet, sliten og glad.