Vi møtes første dagen: En stille gjeng med ferske sykepleierstudenter og jeg. Hovedveilederen. En dere aldri har sett før eller har en relasjon til. Jeg er kanskje litt skummel? Jeg har jo “makta” nå de neste 10 ukene. Jeg husker da jeg selv var student. Man hørte mye om hvilke praksisplasser som var bra og hvilke som var dårlige, om hvilke hovedveiledere som var strenge og hvilke som var snille. Vi hørte om stedene som var beryktet for alltid å stryke minst en student. Snakkes det sånn enda? Helt sikkert.. Jeg lurer på hva sies om meg og mitt arbeidssted. Har vi et “rykte”?
Dere kjenner kanskje ikke hverandre så godt heller. Det er kanskje derfor er dere så stille? Dere blir usikre på meg, hverandre og situasjonen. Vi må bli bedre kjent alle sammen. Jeg vet at vi kommer til å bli godt kjent gjennom både gode og vonde vakter. Dere vet ikke det enda for dere skal ut i deres aller første praksisperiode noensinne. Alt er ukjent.
Det er vanskelig for dere å holde følge. Vi skal gjennom mye i dag. Jeg går kanskje litt fort? Dere blir hengene bak. Jeg må puste med magen og minne meg selv på at dere ikke har vært her før. Puste med magen for å roe ned og være til stede. Mange av dere har mest sannsynlig aldri satt deres bein på et sykehjem før.
Det er nye lukter og mange inntrykk. Dere ser allerede nå ting dere kanskje bare har sett på øvingsavdeling. Dere observerer mennesker i situasjoner dere bare har hørt om. Alt dere har lest om og trent på skal nå gjøres på ekte, med ekte mennesker.
Jeg er spent. Spent på hvem dere er, og hva dere tenker om denne praksisen dere skal ut i. Denne praksisen som er min arbeidsplass og mitt andre hjem. Pasientene mine sitt hjem. Hva har dere å tilby oss? Lære oss? Ny kunnskap? Et kritisk blikk som gjør at vi må skjerpe oss litt? Glade fjes som bidrar til miljøet? Dere er friske ark som har lært alt etter fagbøker og prosedyrer. Består vi denne praksistesten, sammen?