Dagen før dagen.
Nå er jeg her, ved veis ende. Og for en reise det har vært, med opp- og nedturer, urettferdighet, skuffelser, gleder og mestring. I dag er en dag for tilbakeblikk: på de naive forventningene jeg møtte med første skoledag, de som ble overdøvet av det hektiske semesteret, da jeg leste anatomi til det sved i øynene og senebetennelsen lurte bak hvert ord jeg noterte. Betalingen jeg fikk for innsatsen da karakterene kom, og jeg kjente at dette skal jeg klare.
Tilbakeblikk på praksisplassen, på de nære og sårbare menneskemøtene, den gode følelsen av å utføre et godt stell. De gylne øyeblikkene, som er over alt hvis man ser etter og griper dem. Jeg har lært en hel masse om både meg selv og andre, om rollene vi spiller for å møtes på, forhåpentligvis, best mulig måte. Læreren som gav meg tillit og tro da jeg hadde mistet min egen, og veilederen som viste meg omsorg og tålmodighet da jeg virkelig trengte det. De mange refleksjonene om fag og etikk som har latt meg vokse som menneske, fra student til sykepleier. De gode forbildene for den dagen jeg selv skal møte en student i praksis.
Mine kjære, kjære medstudenter, i tykt og tynt. Vi har gått sammen med latter og tårer, gjennom covid, zoomforelesninger og -eksamener og stress. Vi har støttet og oppmuntret hverandre, delt historier og nysgjerrighet på denne livsendrende reisen. Sammen. Men nå står jeg her, helt alene ved veis ende – på startstreken. Det er like før det braker løs.
Vi sees!