Jeg så deg rulle forbi mens du smilte og hilste. Armene dine jobbet med de store hjulene. Noen ganger suste du nedover bakken som en superhelt uten kappe. Du så sliten ut. Livet har vært hardt mot deg, men glimtet i øyet det hadde du. Alderen har satt sine spor, og du er heldig som har levd lenge. Jeg så du manglet en kroppsdel. Du hadde dekket til den nakne delen med et ullteppe. Stingene var rykende ferske. I et øyeblikk glemte du det. Du glemte å sørge. Men du sørger.
I et annet øyeblikk ble du engstelig. Du ble opprørt. Du ble sint. Alt var så vanskelig. Jeg så deg. Ga deg rom for å føle. Anerkjente deg. Du ler. Du fleiper. Du er så takknemlig. «Takk for at du bryr deg», sier du.
Så glemte du det.
Du ble påminnet det når du skulle ha på deg bukse, sokker og sko. Du ble påminnet det når du ikke kunne vandre bortover korridoren. Du ble påminnet det når du måtte ha hjelp til enkle ting du selv klarte før. Du ville ikke være hjelpeløs. Du ville ikke være til bry.
Jeg satte meg ned ved siden av deg og så deg. Ga deg et lett klapp på den kroppsdelen du manglet. Jeg så deg som det hele mennesket du er. Du smilte så bredt, det lyste av øynene dine. Du klappet meg på skulderen og sa: «Du er så snill mot meg, tusen takk». Du var så takknemlig for noe så lite. Så takknemlig for å få godhet og respekt.
Så glemte du det. Du glemte hva du hørte, du glemte hva jeg sa, og du glemte hva du tenkte. Men følelsen du hadde, den følte du. Den sitter. For alltid. Følelsen av verdighet. Følelsen av godhet.