Det første møtet med pasienter for 10 uker siden virket så tilfeldig og uforberedt. Alle de små og store tingene jeg reagerte på i begynnelsen. Noe har jeg akseptert, noe har jeg forsøkt å endre med nye tiltak. Og atter nye oppdagelser og reaksjoner har kommet til. Men jeg har funnet meg mer til rette enn jeg trodde, både på plassen og med pasientene. Jeg hadde få tanker rundt hva studentrollen innebar, og kanskje har jeg ikke blitt så mye klokere på akkurat det. Men jeg har funnet en måte å nytte tiden på, som gjør at jeg kan gå fornøyd hjem etter endt vakt.
Dette er det tredjeinnlegget og heter "Logg, oppsummering". Gjennom tre oppleste tekster får dere et lite innblikk i min opplevelse av praksis. Det første innlegget heter "første praksis" og det andre innlegget heter "Morgenstell".
Og det er kanskje den største goden som student: å ha tid, og å kunne gi av denne til pasientene. Til å slå av en prat over en kopp kaffe, selv om praten bare er turtaking uten sammenheng (men av stor betydning). At jeg kan ta med pasienten ut på en tur når sola skinner, eller bare stå og se på bilder sammen. En kveld satt jeg meg ned forran tv’en med en pasient. Jeg ordnet en skål med potetgull og et glass saft til hver av oss. Også satt vi og pratet, innimellom; om programmet, livet og været. Det jeg trodde ville vare i fem minutter før kveldsstellet strakk seg ut en hel time. Bare fordi det var hyggelig.
På ett tidspunkt så ble det viktig for meg å tenke at «jeg må passe på meg selv». Å holde fokus på mitt eget læringsutbytte, spørre og kreve av ansatte der jeg lurer og er usikker. Den største digresjonen som har vokst frem er andre studenter. Vi mener høylytt, men har selv umoral og dårlig unnskyldninger bak lukkede dører. Vi snakker mer om hverandre enn om faget, og når viljen til å løfte seg selv er lav må de få som klarer; passe på seg selv. Og når vi klarer det, kan vi bry oss med våre medstudenters opplæring. «Jeg må huske på at jeg er her av min grunn, den jeg kjenner dypt i meg: Jeg er sykepleier».