En typisk morgen for pasient, et sjokk for meg.
Lite visste jeg, at bak sjokket i det første morgenstellet, hvilte det en blid og bedårende mann. Som student hadde jeg blitt skjermet for særlig kontakt med han, han kunne være aggressiv og utagerende, sa de. Ikke en type personalet ønsket at skulle prege studentenes første praksisperiode.
Gjennom tre oppleste tekster får dere et lite innblikk i min opplevelse av praksis. Dette er det andre innlegget og heter "morgenstell". Det første innlegget heter "første praksis" og til slutt en oppsummering i "logg uke 10".
Jeg insisterte ganske hardt på å få være med inn på morgenstell. Og det var et sjokk å komme inn på rommet; Jeg ble først lammet av den stramme lukten og synet av avføring og urin over alt; på pasienten, seng og gulv. Men han var blid. Jeg fikk øyekontakt og hilste god morgen. Han smilte tilbake mens sykepleier vasket effektivt.
Da hun var ferdig, tok hun tak i pasient for å forflytte han fra seng til rullestol. Han liksom skjøv sykepleier bort og hun tolket det umiddelbart som at han nektet å stå opp. Jeg så en annen tolkning, som at overgangen kom for brått på, at han trengte mere tid. Jeg fikk øyekontakt og nærmet meg, tok han i hånden og spurte om han ville være med opp til frokost. Han bekreftet, irritert. Han trengte tid til å summe seg og planlegge på hvilken måte han skulle bevege kroppen for å få den opp. Han prøvde noen grep før han fant det som fungerte best for han. Det tar bare litt tid.
Her startet den gode kontakten mellom pasient og meg. Han stelte seg selv etter beste evne og jeg fikk veilede og komme med råd og bistand der jeg så behov for det. Vi hadde en lett tone, jeg ville tilstrebe at vi var likeverdige og ga tegn på at jeg var i hans sfære og fikk opplæring av han. Det virket som han satt pris på det, respekten for at han kan seg selv best.
Pasient hørte lyder fra kjøkkenet, og så at døra inn til rommet stod åpen. Han gjorde meg oppmerksom på at det hadde samlet seg studenter og ansatte utenfor som tittet inn på oss. Jeg sa til pasient, tilnærmet på hans dialekt og sjargong: «je’ lukker døra, je’, så kan dem passe sine egne saker». Han var enig med meg, at det gjorde jeg rett i. Jeg speilet hans talemåte, for å skape gjenkjennelse og en trygghet for han. Jeg oppnådde kontakt, og kjente at dette øyeblikket gav en felles plattform og tillit. Vi skapte alliansen.
Jeg fikk lov til å veilede han videre i morgenstellet, men respekterte også de grensene han satt. «Sjå på dej, å fin du blir nå!» sa jeg mot slutten. Pasient smilte. Jeg spurte om jeg skulle gå over øyebryna også, og bare ta de lengste. Men det syns han ikke jeg behøvde: «dom er bra slik». Det er greit. «Ja, så er vi klare for frokost, da?» spurte jeg. «Jaaa!» svarte pasient.
Vi fikk god kontakt denne morgenen, og etter dette møtet hadde vi en hyggelig og uproblematisk lett tone. Alliansen vedholdt. Noen dager senere tok han meg i hånden like før jeg skulle gå hjem for dagen. Da smilte han, og formet på sin sedvanlige, litt langsomme måte «Je’ vil bare være snill med alle, je’». Jeg kjente mestringsfølelsen og en oversvømmelse av takknemlighet. Det var siste gang jeg så han i live.
Blogginnhold på givepraksis.no er lisensiert under: Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 International License.