Nå har jeg vært i praksis i syv uker. Min tanke rundt det er at det går så altfor fort. Det er fordi det gjør meg oppriktig godt å bare være her. I praksis tror jeg at det viktigste jeg gjør er å være et omsorgsmenneske. Helt ubetinget og uten noen reservasjoner. Alltid. Verden raser ikke sammen om ikke akkurat jeg blir sykepleier, men jeg er så heldig som får oppleve denne følelsen. Følelsen av at jeg trengs og at jeg kan utgjøre en forskjell. At jeg har muligheten til å gi et annet menneske en god opplevelse av egen helse og hverdag. Ta en kopp kaffe med en pasient og oppriktig være til stede. La pasienten vaske hendene selv i varmt såpevann i et vaskefat.
Som sykepleiestudent er det mye vi skal observere og få veiledning i. Da opplever jeg at det er vanskelig å få til alt. Fordi, jeg vil jo så gjerne være med på alt. Og da er det vanskelig å ta seg tid til den kaffekoppen og faktisk være til stede i samtalen. Men, det er ikke umulig. Er det noe jeg har lært i løpet av denne praksisperioden så er det at det er stress nok til alle. Jeg får sjelden gjort mer i løpet av en dag om jeg går rundt stresset. Jeg gjør kanskje heller mer feil?
Det er verdifullt å tilrettelegge for fine stunder for pasientene. Det kan jeg ikke si ofte nok. Vi er hverdagen deres. Vi lager rutinene, vi følger opp og vi passer på. Hele tiden. Pasientene fortjener de gode stundene, og det er faktisk vi som lager dem. Noen ganger så tar jeg meg i å ikke være til stede. Spesielt etter en lang dag.
For noen år siden så var det en som stilte meg et spørsmål som har festet seg. Hun sa:
«Kjenner du vannstrålene på huden din eller tar du deg bare en dusj?».
Når du sitter med en pasient – koser du deg med en god samtale og noe varmt i koppen? Eller er du allerede i gang med neste gjøremål?