Jeg har nå vært i praksis på dette sykehjemmet i fem uker, og jeg har hatt deg som pasient alle disse ukene. Inntrykket som de andre ansatte og jeg selv hadde av deg var at du helst ville være alene. Du sa alltid nei til å bli med på aktiviteter som ble arrangert, og du ville ha alle måltidene inn på rommet. En dag skulle jeg inn til deg for å ta en kartlegging. På feltet hvor du skulle skrive en meningsfull setning som du selv skulle lage, skrev du;
«det er alltid greit å ha besøk».
Da gikk det opp et lys opp for meg. Det var dette du ville at jeg skulle vite. Du kunne ha valgt å skrive noe så enkelt som at det var sol ute i dag eller at det var godt med kjøttkaker til middag. Men det gjorde du ikke. Du valgte å skrive noe du kanskje ikke har greid å si høyt.
Da jeg begynte å spørre deg om litt mer personlige ting, annet enn «er vannet på kluten passe varmt?» åpnet du deg for meg. Du fortalte om alle stedene du har bodd, hva du har jobbet med og om familien din.
Vi snakket i en halvtime, og du kunne nok snakket med meg enda lenger. Jeg har nå skjønt at du kanskje synes det blir litt mye med mange folk rundt deg, men du åpnet deg gjerne når det kun var oss to. Dagene etter valgte jeg å bruke litt mer tid inne hos deg. Jeg gikk gjerne innom et par ganger ekstra i løpet av vaktene, og jeg valgte å bruke litt lenger tid på å skifte på sengen enn det jeg vanligvis gjør. Vi hadde gode samtaler, og jeg lærte å kjenne deg bedre for hver gang.
Du visste at de ansatte hadde mye å gjøre, og at tiden ikke alltid strakk til. Du ville jo gjerne ha kontakt, men du ville ikke være til bry. Du trenger mindre hjelp til det praktiske enn det mange andre på avdelingen gjør, og du spør sjeldent om hjelp. Derfor bruker de ansatte dessverre mindre tid hos deg, men kanskje det er akkurat det du trenger. At de setter av tid til å være hos deg, og snakke med deg. Du vil jo bare bli sett og hørt.