Tenk at det kan gå så fort!
Hei du! Det er ikke lenge siden jeg fikk lov til å bli kjent med deg. Et fantastisk menneske som hadde noen diagnoser i tillegg til en naturlig alderdom. Da jeg kom vandrende inn på avdelingen satt du der og smilte så blidt.
Du var en av de aller første som slo av en prat med meg. Da var jeg helt ny på avdelingen. Du ville vite hvem jeg var, du ville le og du ville kose deg. Du ville være til stede i øyeblikkene, du! Du var så søt, god og snill! Takk for fine komplimenter under koselige turer i gangen og i samtaler på ‘toyletten’.
Du ville ha de gode tingene i livet. ‘En ekstra kakebit hadde vært godt’ hørte jeg deg le og rope fra tid til annen inne fra rommet ditt. ‘Åh, det er så godt med så god fløte i kaffen!’ var også en setning du gjerne delte med deg. De enkle gleder var lette å finne hos deg.
Det gikk så fort. Du var hos oss, også bestemte du deg for at nok var nok. Kroppen orket ikke mer, og du ville vandre videre. Du ville finne flere pene godsaker å titte på et annet sted. Det var så vakkert å se deg ligge der, med ditt lille lure smil. Du hadde fått fred og fått fri fra de smertene vi vet at du hadde.
Takk for at du var til stede på den første delen av min praksis. Jeg kommer aldri til å glemme deg, selv om du helt sikkert hadde glemt meg før jeg gikk ut av døren.