Som sykepleierstudent er jeg naturlig nysgjerrig – jeg har blitt fortalt at jeg er undrende.
Ja, jeg liker å undre over ting, tenkte jeg. Så da du ble introdusert for meg, og jeg begynte å bli bedre kjent med deg, begynte jeg å undre. Undre på hvordan det er for deg som har vært på den samme plassen i rommet ditt siden jeg sist så deg i går. Og slik vil det fortsette den neste dagen. Å se de samme tre veggene hver eneste dag – den fjerde veggen ser du ikke, for senga står på den samme plassen døgnet rundt. Blikket ser ut, men du ser ikke mer enn noen hus-topper, litt av en vei, og himmelen.
Tenk å da kjenne sola i ansiktet.
Jeg undret over om det var mulig å få deg og smertene fra plassen i senga du ligger, og ut i det fri. Jeg introduserte undringen min til deg, og du tok den imot. Vi snakket om det i flere uker, og plutselig var dagen der – «I dag skal vi ut, Guro» sier du med et kjekt smil.
Et ellers grundig og omsorgsfullt stell ble gjennomført raskere – det er fortsatt omsorg tilstede, men vi har et annet mål. Å kjenne sola i ansiktet. Og det klarte vi. Turen ut varte ikke lenge før smertene kom tilbake.
En kaotisk stund senere var du tilbake på den samme plassen du alltid er. Rommet med de tre veggene. Vi ser på hverandre og smiler. Vi har begge en følelse av mestring – både pasient og sykepleierstudent.
Takk til gode veiledere som hjalp meg i å se muligheter, og til ansatte som bisto slik at dette målet var mulig å nå. Og ikke minst en takk til pasienten som så modig ble med ut i frisk luft. Takk for tillitten.