Første dag da jeg kom inn til deg, tenkte jeg at du var for ung til å være her. Du kunne fått hjelp i hjemmet, men din motivasjon er ikke til stede. Du er sliten. Du er trøtt. Du orker ikke å stå opp.
Det hadde vært fint om du hadde kommet deg ut i det sosiale liv, men det er ikke lett å motivere deg. Du har bestemt det. Du har gitt opp, men jeg ønsker å gjøre livet bedre for deg. Jeg ser deg i den nye deg, det er vanskelig for familien din å se det.
Jeg ser at du fint klarer å stå opp i forhold til alderen din, men det er noe i veien som gjør det vanskelig for deg. Jeg vet at du ikke orker å være oppe etter familien din har vært på besøk. De er krevende. De forventer mye av deg, men jeg forstår at du ikke orker. Du har ikke lyst lenger, men det er en fin følelse å sette seg i rullestolen og kanskje sette seg sammen med andre beboerne på kjøkkenet. Det vet både du og jeg at du har godt av.
Det er vanskelig å vite hva du vil når du ringer på, og jeg blir alltid glad når jeg ser at det ringer på rommet ditt. Vi er her for å hjelpe deg. Vi vil det beste for deg. Du som har vært sprek og aktiv mann, men du som ligger i en seng i det stille rommet nå.