Jeg har praksis på en avdeling som er en av de beste, og jeg kan med det samme fastslå at min daglige veileder er den absolutt beste. Det er som om han ser meg, stedet jeg står på, og han stiller meg de spørsmålene som får meg til å tenke. Jeg klarer å svare og det burde egentlig gi meg trygghet og styrke selvtilliten, for jeg har god kontroll på teorien.
Men selv om jeg har kart og kompass i hånda og jeg vet at jeg står på riktig sted, så klarer jeg ikke å orientere meg når jeg ser opp på landskapet rundt meg. Det samsvarer ikke med bøkene, og det forvirrer meg, gjør meg usikker og avventende. Det understreker hvor praktisk rettet dette faget er i sin helhet. Jeg kan lese om stress og underbemanning, men det er noe helt annet å stå midt i stormen. Og i all min fortvilelse, med understreket tvil, så er jeg takknemlig for å få være student på denne plassen. Selv om sykepleierne jobber doble vakter i uforutsigbare hverdager, så er de hyggelige. De omfavner meg velkomment som en venn, varter meg opp uten å forvente at jeg skal prestere. Akkurat slik de skal: etter boken. Og kanskje på grunn av denne imøtekommenheten, så er det ingenting jeg heller ønsker enn å være en mønsterstudent.
Men et menneske er aldri likt sin neste, og en sykdom utvikler seg aldri slik som pensum sier. Prosedyrene er beskrevet på VAR, men jeg kan ikke scrolle på telefonen når jeg har på meg sterile hansker.
Sammen med veileder går jeg gjennom prosedyrene før de skal utføres, han forklarer og tegner. Han lar meg prøve, og blir klippen i min praksis når han snakker meg gjennom usikkerheten. Jeg har vært kjempeheldig. Samtidig er det et «noe» jeg mangler. Så jeg fyller på med teori, fler prosedyrer, gjøremål, noe håndfast og konkret. Det er noe jeg ikke får tak i, men jeg vet ikke hva. Det stresser meg.
Imens er sykepleierne rundt meg bare snille, rolige og kunnskapsrike. Jeg beundrer hvordan de klarer å møte alle så lett med en slik varme og omsorg og faglig kunnskap.
Jeg gir opp.
Så; plutselig en dag når jeg serverer, og blir stående i en situasjon og snakke med pasient, ett sekund lengre enn jeg vanligvis ville -da faller det på plass. Det er i det ekstra sekundet det kommer fram; behovet for sykepleie:
Pasient ser anstrengt ut der hun ligger, hun har kols og lungeemboli. Nå lurer hun på om jeg kan rette på en pute. Det kan jeg, jeg kan til og med legge i thoraxleie. Pasient smiler og jeg ser takknemlighet i øynene hennes. «Ja, det ble riktig. Jeg kjenner at det hjalp», sier hun.
Det hjalp meg også.
Disse små tingene, servicen. Sykepleien er jo ikke en hverdag med bare teori og prosedyrer, og nåler og kateter. Mer enn noe er det pleien, personlig service. Det å tilrettelegge, se til at mennesket har det best mulig i den situasjonen hun er, og å veilede videre framover. Noen ganger innebærer det en prosedyre, men alltid innebærer det medmenneskelighet. Omsorg. Det er jo akkurat slik sykepleierne på avdelingen er, slik de har møtt meg, sett meg. Slik vil også jeg være i møte med pasienter og kollegaer.
Dette «noe» står mellom linjene, og med det på plass klarer jeg å orientere meg bedre i terrenget. Og da kan jeg også endelig finne trygghet til å være min egen klippe i sykepleiepraksisen. Takk, kjære veiledere.