Vi har allerede rukket å møte mange veiledere, og vi priser oss lykkelig for alle som har en veilederrolle av en eller annen form. Uten veiledere i praksisfeltet hadde vi trolig stått både på bar bakke og stedet hvil, så det vil på ingen måte være urimelig å omtale veilederne som uvurderlige for oss studenter. Noen av dem gjør likevel større inntrykk enn andre.
Vi husker godt en av veilederne vi hadde. Det var en sykepleier med forholdsvis mange år på baken. Hun hadde en genuin interesse og glede for faget sitt. Hun var glad i jobben sin og bar yrkestittelen sin med stolthet. Den gleden og stoltheten ønsket hun å videreformidle til oss studenter.
Det som var spesielt bra med denne veilederen, handlet ikke nødvendigvis om at hun var effektiv, trygg på prosedyrer eller satt på mye kunnskap. Det handlet om at hun – selv i en hektisk arbeidshverdag – tok seg tid til oss studenter. Hun så oss, og hun virket oppriktig glad for å ha oss der. Vi var ikke bare studenter som skulle henge på slep eller lette litt på arbeidsmengden hennes. Vi var studenter som skulle lære.
“Det er hverken superhelter eller vandrende leksikon vi møter i praksis, selv om vi ofte liker å tro det”.
Vi skulle gradvis tilegne oss kunnskap og ferdigheter, utvikle evne til samhandling og refleksjon. Vi skulle få gode læresituasjoner som bygget på mestring, og hun som veileder var opptatt av å tilrettelegge for dette. Det hun trolig var minst like opptatt av, var å sørge for refleksjon. Vi husker godt hvordan vi irriterte oss over de stadige spørsmålene hennes. Hvordan synes du dette var? Hva var bra? Hva kunne du gjort annerledes? Hva har du lært? Vi glemmer nok heller ikke det vi antar var favorittordet hennes: Hvorfor?
Det er disse spørsmålene og denne refleksjonen vi trenger og som gjorde at vi utviklet oss. Vi ønsker oss veiledere som ser oss, er engasjerte, imøtekommende og empatiske. Det handler om å vise interesse for læringen og utviklingen vår, og å bistå oss til å både søke og finne frem til kunnskap. En engasjert veileder gjør nemlig noe med oss studenter. Vi ønsker oss veiledere som ikke stresser, men heller lar utviklingen falle naturlig i tempoet vårt, og ikke glemmer hvordan det var å være student selv. La oss få prøve, gi oss ærlige tilbakemeldinger, og la det være rom for spørsmål, undring og refleksjon. Det er også godt å høre veilederen si:
«Du lærer hele tiden, men det gjør jeg også. Hver eneste dag!»