Etter et halvt år på sykepleierstudiet og bestått praktisk muntlig eksamen, så var tiden kommet til å hive seg ut i praksis på sykehjem. Det er et arbeidsmiljø preget av kvinner. Mange med sterke meninger, -på godt og vondt. Og på en slik plass vil man alltid finne ytterpunkter; poler, personligheter. De man beundrer og de man…. irriterer seg over. Jeg var så heldig å få begge deler på min gruppe. En sykepleier som møtte pasientene med en slik ro og omsorg og respekt at jeg ble helt rørt inn til hjerterota. «Slik vil jeg også være» tenkte jeg flere ganger når jeg fulgte henne. Hun var så trygg og rolig, og det smittet over på pasient. Og på meg. Hun snakket og lo med alle; inkluderte, også de som satt med fullstendig afasi, uten språkforståelse. Hun etablerte relasjoner. Jeg observerte og adopterte.
Også var det motpolen: hun som stresset med å bli fortest mulig ferdig. Hun som invaderte personlige soner uten å skape ro og trygghet gjennom kommunikasjon. Hun som slet seg ut. Men hun tok oksen ved hornene og stod i stormen, som det heter. Noen av de sterkeste opplevelsene mine fra praksis er sammen med henne. De øyeblikkene som virkelig sitter. Som da hun trakk seg tilbake under stell av en pasient som var vrien og vrang, for at jeg skulle få prøve meg. Og lykkes. I det øyeblikket bestemte jeg meg for primærpasient, noe denne sykepleieren visste at jeg hadde hatt vanskelig for å lande. Morgenstellet med dusj, da pasient satt og dinglet med benene og smilte fra øre til øre, og man kunne kjenne gleden stråle i rommet; det er noe av det aller søteste jeg har sett i hele mitt liv. Og ikke minst hvordan hun alltid maste om de ergonomisk riktige stillingene, det gjorde meg bevisst på å ivareta min egen kropp. For selv om fremtoningen hennes først traff en skeptisk, irritert nerve i meg, så hadde hun flere lag.
Og det tenker jeg er viktig å huske på når man møter både sykepleiere og pasienter (og medstudenter!) i praksis. Det er alltid flere lag i et menneske, og så lenge jeg selv holder et åpent sinn, så finnes det mye å lære. Om ikke annet for å bruke det som et kompass på egen holdning og moral; å lære seg hvem man vil være eller ikke være i møte med mennesker.
For fra hvilket av mine lag er det jeg best kan møte pasient og yte god, kunnskapsbasert omsorg og sykepleie. Dette siste året har vært en reise som har peilet meg inn på den sykepleieren jeg ønsker å være, måten jeg vil fremstå på og de faglige verdiene jeg holder høyt. Jeg kjenner også at jeg bare så vidt har begynt, og jeg gleder meg til å fortsette på reisen i dette utrolig flotte, varme og livsviktige faget som jeg nå er en del av.