Da jeg skulle inn til pasienten for første gang i min første dag i praksis, fikk jeg vite at pasienten var en utagerende og aggressiv mann. Jeg fikk vite at han kunne slå og dytte. Dette observerte jeg også at han gjorde under stellet. Siden dette var min aller første gang i et stell, ble jeg litt nervøs. De neste gangene jeg skulle inn til pasienten for stell, hadde pasienten samme reaksjon.
Jeg skulle bare observere der inne, sa veilederen til meg siden hun hadde vansker selv med å få han opp i rullestolen. Da observerte jeg bare og insisterte ikke, siden jeg ikke turte selv. Men ellers ved måltider og i gangene virket pasienten veldig koselig å kommunisere med.
Det var først når jeg gikk inn dit med en ny veileder, at jeg så hvor hyggelig det kan være der inne. Ved dette stellet var det smil og latter. En pasient jeg fikk inntrykk av ikke ønsket å bli stelt, hjalp nå til med stellet.
Dette endret min tankegang om pasienten fullstendig. Jeg så nå forskjellene mellom stellene, og forsto litt bedre hvorfor pasienten reagerte slikt han gjorde.
Nå ønsket jeg å stelle han selv. Etter pasienten hadde våknet av seg selv, gikk jeg inn dit med et smil og en hyggelig tone når jeg snakket. Jeg ønsket ikke å komplisere eller forlenge det jeg skulle si, siden pasienten allerede var forvirret. Jeg lot pasienten snakke, og lyttet så han kunne føle seg hørt. Da gikk stellet veldig fint.
I etterkant kunne jeg kjenne at tilliten mellom meg og pasienten ble forsterket. Jeg var nå ikke nervøs rundt han, og forholdet vårt endret seg. Nå hilste han meg alltid med å holde meg i hånden og si «er det deg» med et smil.