Jeg vet at hun har tømmedag i dag. Det er det de kaller det, tømmedag. Jeg går inn på pasientrommet og vet hva som venter meg. Hun ligger i sengen og følger meg med øynene fra sekundet døren går opp. Jeg kjenner det vrir seg i magen. Jeg tar på meg hansker og later som at dette er helt normalt, men for meg er det ikke normalt. Det er ikke normalt i det hele tatt. Jeg står over pasienten og åpner bleien. Den er full av avføring, akkurat slik jeg så for meg før jeg gikk inn. Selv om jeg forteller henne hva jeg skal gjøre, føler jeg fortsatt at det er så feil. Hun kjenner ikke meg, og jeg kjenner ikke henne. Allikevel skal jeg vaske henne i underlivet. Hun stirrer på meg. Akkurat som hun prøver å fortelle meg noe, men jeg skjønner ikke hva. Kanskje hun opplever dette som et overgrep? I så fall skjønner jeg henne, for det er akkurat slik jeg føler det også. Jeg kunne så inderlig ønske at hun kunne gjøre dette på egenhånd. Men jeg gjør det, og jeg gjør det med en bismak i munnen.
Jeg gjør det med bismak i munnen
