Du er ikke som alle de andre på avdelingen, for du har den lille ekstra utfordringen i tillegg til utfordringene aldringen kommer med. Språket ditt er ikke lenger som det var, noen ord kan komme av og til, men de forklarende setningene uteblir og ansiktet ditt kan være uttrykksløst. Beina vil ikke lenger bære deg, så du er avhengig av hjelp fra oss for å komme deg rundt. Armene kan ikke lenger styre maten til munnen din, så hendene våre er der for deg.
Men livet har du enda, selv om det ikke var en selvfølge da du kom. Da var det forventet at du ikke hadde lenge igjen, men tross sykdommer er du her enda. Din nærmeste familie er ikke blant oss lenger, men du har noen gode venner som kommer for å se til deg. Du er en person man har lyst til å bare holde rundt og si at alt skal bli bra igjen. For du er ikke voksen i en voksen kropp, du er ikke som de andre her.
Det kan være vanskelig å kommunisere med deg, for du har ikke ordene lenger. Men blikket ditt sier så mye. Øynene dine lyser opp når de ser et kjent ansikt, når ørene dine hører en kjent sang eller hendene dine gjenkjenner teksturen på en velkjent gjenstand. Kroppen din viser oss hvordan du føler deg, om er du trygg, om du har ubehag eller om du er glad.
Man må tilbringe litt tid med deg for å lære deg å kjenne. Men for en tillitserklæring og glede det var da jeg kom inn til deg, lente meg over sengen og ønsket deg en god dag. Jeg spurte om du hadde hatt en god natt? Ansiktet ditt sprakk opp i det herligste smilet, jeg fikk et «Hei» tilbake og den største trutmunnen lyste mot meg!