Jeg er så stolt over å være sykepleierstudent, jeg er så sikker på mitt valg. Nå, i første praksis skal jeg virkelig bare suge til meg all den kunnskap som tilbys, knytte teori til praksis.
Gjennom tre oppleste tekster får dere et lite innblikk i min opplevelse av praksis. Starter her med første praksisdag, deretter et morgenstell og til slutt en oppsummering i logg, oppsummering.
Det første som slo imot meg var den stramme lukten av gammel urin. Jeg har vært på sykehjem før, altså, og det lukter jo gamle mennesker. Men jeg kan ikke huske at det var sånn her. «Dette kommer til å bli 10 lange uker» tenker jeg og setter meg ned med de andre. Vi er alle litt søkende i blikket, litt rådville, prøver å småprate og ler nervøst. Det tar en stund før vi skjønner at det er «stille rapport». Så er det bare å hive seg i det; første praksis!
Jeg har gruet meg litt, tenkt at det kan være tungt med gamle mennesker, de som står i siste kapittel av livet. Døden. Jeg innbiller meg at det er lite oppløftende arbeid. De er jo ferdige?
Det bekreftes for meg rundt måltidet, da jeg sitter og mater en pasient som har afasi. Hun har ikke sammenhengende språk i det hele tatt, og jeg forstår ikke hvordan jeg kan kommunisere med henne. Det gjør meg usikker. Alt gjør meg usikker. Morgenstellet; å vaske et annet menneske, bryte intimsonen uten å skape en trykket stemning. Jeg glemmer all teori fra første semester. Plutselig er det bare meg. Og jeg kløner meg fremover.
En morgen spør medstudent om vi skal ta et dobbeltstell alene. Bare vi to. Jeg prøver å holde maska da jeg svarer «ja» så selvsikkert jeg kan. Inni meg skriker jeg av frykt. Tenk om vi gjør noe galt, og pasienten kan ikke si ifra. Jeg er utenfor min komfortsone, igjen. Men det er noe med dette stellet, det å være to studenter. Vi er likeverdige, og jeg ser at hun tør selv om hun ikke treffer alt etter boka. Vi må kanskje ikke være perfekte.
Jeg tør, jeg også. Jeg tør endelig fokusere på kommunikasjonen. Relasjonen. Under stellet er det pasienten, mennesket, som står i første linje. Kroppen steller jeg etter beste evne. Og de som kan gir meg gode tilbakemeldinger. Det er vel kanskje fordi stemningen er lett og fin nå. Det gir meg selvsikkerhet. Jeg kan prøve forskjellige tiltak, som en krakk for å bedre sittestillingen på toalettet, rense høreapparat, berike kosten, pusse tenner.
Og plutselig, en dag gleder jeg meg til en «fristund» hvor jeg kan servere pasienten med afasi en kopp kaffe og småpludre, validere og turtakning. Jeg har blitt så glad i henne, og i alle pasientene. Og det er med et lite vemod og savn at jeg avslutter praksis.