Dette innslaget er en fiktiv hendelse basert på flere episoder med flere pasienter på ulike steder der jeg har vært som sykepleierstudent, og der intensjonen min har vært å følge en sykepleiers oppgaver gjennom en hel arbeidsdag.
Endelig fikk jeg satt meg ned for å ta en kort spisepause. Det har gått i ett i dag og en pasient er som vanlig litt ekstra krevende. Ågot. Hun har en egen evne til å fange opp når andre trenger ekstra mye hjelp. Da blir hun ekstra masete. Får jeg lov til å tenke slik? At en pasient er masete?
Mens jeg tar frem matpakken og prøver å puste ut litt, merker jeg at jeg tross alt tenker mye på mønsteret hennes. Hva trigger henne? Hva kan jeg gjøre for å bryte mønsteret, komme henne i forkjøpet og snu situasjonen til det bedre, for alle?
Alarmen ringer. Noen av de andre på spiserommet er kjappere enn meg til å se etter hvem det er ifra.
«Gjett hvem».
«Å ja. Hun. Haha, hun skal sikkert spørre hva klokka er».
Og så begynner det. Flere historier om rare ting som Ågot holder på med. Latter og frustrasjon om hverandre. Prat om hvordan hun drar strikken langt for å få hjelp med ting hun egentlig klarer av selv. Om hvordan det nok handler om selskap og å ha noe i sin verden som hun fortsatt har kontroll på. Meningene er mange, og alle sitter og nikker og ler.
Dette føles så feil. Ja, min umiddelbare reaksjon er irritasjon. Men hva er jeg egentlig irritert på? Jeg graver dypt for å prøve å bryte ned reaksjonen min til mindre enheter og forstå den. Hm. Bildet virker mer sammensatt enn jeg først tenkte. Irritasjon over at Ågot enda en gang har ringt på og at det mest sannsynligvis ikke er noe viktig. Irritasjon over at fagfolk ikke tar enkelte pasienter på alvor, for det kan jo faktisk være noe – denne gangen? Man vet jo aldri? Men jeg har jo heller ikke fått tatt vare på meg selv i dag, for det har gått i ett. Jeg må innrømme at jeg også føler irritasjon over at jeg ikke har fått spise maten min eller fått sitte i mer enn et par minutter. Er det feil? Jeg må jo ringe henne tilbake, tenker jeg, selv om jeg vet at hun antagelig ikke kommer til å si annet enn «KOM!».
Jeg går ut av spiserommet og ringer Ågot på alarmen.
«Hei Ågot, hva lurte du på?» Det suser bare litt i røret.
«Hei Ågot. Kan jeg hjelpe deg med noe?».
«KOM!» roper hun inn i alarmen. Men jeg får ikke vite hva det gjelder.
Jeg kaster på meg jakken og forter meg av gårde, passe irritert inni meg. Men jeg prøver å bite det i meg, for man vet jo aldri. Én dag kanskje hun ligger på gulvet med brukket lårhals og ingen tar henne på alvor? Hva om den dagen er i dag?