Til lunsj en dag bestemte jeg meg for å sette meg inne på rommet til en pasient som den siste tiden har tilbrakt mer og mer tid i sengen sin. Det var vafler og kaffe til lunsj, noe jeg visste at pasienten var glad i. Jeg tok med en vaffel og kaffe til meg selv også, da jeg visste at det ville være stressende for pasienten om jeg ikke hadde noe.
Vi ble sittende og spise vafler sammen mens vi snakket om hennes familie og om min egen familie. Jeg viste bilder av sønnen min og fikk høre historier om hennes barn. Det var en god samtale mellom oss. Mellom pasient og sykepleierstudent. Mellom menneske og menneske. Nå var vi ikke bare pasient og pleier, men to mennesker som satt sammen og spiste vafler.
Sammen hadde vi 20 minutter der vi fikk dele fra eget liv. Det tror jeg var verdt mye både for meg og pasienten. Jeg kunne se at hun koste seg mens jeg satt inne hos henne; hun smilte, fortalte villig og spurte spørsmål om meg og min familie. Det er fort gjort i en hektisk hverdag at jeg ikke kan ta meg tid til disse små stundene med pasientene. Det er likevel nettopp i disse møtene vi virkelig får se pasienten som menneske.
Må vi aldri glemme at pasienten er menneske først. I alle rutiner, arbeidsoppgaver og prosedyrer er det et menneske med identitet og historie vi møter. Ofte er det ikke bare en dusj eller et måltid som dekker disse grunnleggende behovene vi er så opptatte av i sykepleie, det er i samtalen, eller stunden sammen der vi verdsetter mennesket som har blitt pasient.