På avdelingen der jeg hadde sykehjemspraksis bodde en mann som jevnt over var ganske nedstemt, og så veldig mørkt på fremtiden. Han var godt informert om sin egen sykdomsprogresjon. Han foretrakk ofte å sitte på rommet i mørket og høre på musikk eller se ut av vinduet. Det var så trist å se han melde seg ut på den måten og det var alltid en liten seier om jeg fikk han med ned til et måltidet eller på kaffe og kake i stuen.
Etter å ha spurt litt ut om hans interesser, kom jeg frem til at lesing var blitt for vanskelig nå og lydbok kom ikke på tale. TV-programmer, foruten sport og film, var uaktuelt og radio var kjedelig. Slik at vanlige samtalestartere som «Så du Kompani Lauritzen i går?» og «Fikk du høydeskrekk i går på 71 grader nord?» falt bort ganske tidlig. Han var bare ikke interessert eller hadde ikke tid til slike flåsete programmer hvor kjendiser skal vise seg frem.
Under stellet en kveld fortalte jeg om to podcastepisoder jeg hadde hørt på. Historien handler om et kjent alfa ulvepar i Yellowstone nasjonalpark i Amerika som var på vandring ut av nasjonalparken. En veldig fin og trist historie med en lykkelig slutt.
Neste morgen når jeg kommer inn til beboeren, ligger han våken i sengen og møter blikket mitt. Ulvene, sier han, jeg har drømt om ulvene i hele natt. Og begynte så å spørre mange oppfølgingsspørsmål til historien jeg fortalte kvelden før.
Det føltes så godt at han faktisk ble interessert i noe, siden jeg hadde følt på at jeg kanskje hadde presset denne historien på han. Tenk at jeg endelig hadde klart å komme med noe som ga han mening der og da. Noe han kunne undre seg over og sette tankene hans over på noe annet en stund.
Kort fortalt ble det frokost på rommet og podcast lytting for beboeren denne morgenen. Beboeren kom forøvrig med en del rettelser til min historie som ble fortalt ut fra mitt minne.
Hvis du også ble interessert i ulvehistorien min så finner du de i podcastene: Criminal, episode 137: Wolf 10 og This is love, episode 19: The Wolves. Enjoy!