Min aller første praksis, og mitt aller første morgenstell med deg alene, uten at noen var der til å bistå eller korrigere meg. Jeg var livredd.
Du møtte meg med åpne armer og et bredt smil om munnen. Jeg hilste god morgen med et nervøst smil tilbake. Det eneste jeg klarte å tenke på, var hvordan jeg skulle stelle deg sammenlignet med teorien vi hadde lært på skolen. Jeg startet forsiktig å stelle, mens det var varmt og klamt på badet. Jeg skalv og kjente at svetten rant, mest fordi jeg var nervøs. Du stoppet meg og spurte om jeg var nervøs? Det var da vår gode kontakt begynte. Du brøt stillheten på den beste måten for oss begge. Du fortalte meg hvordan du ville ha det, på en betryggende måte som gjorde meg rolig og mindre usikker på situasjonen. Jeg merket så godt at du åpnet deg opp til meg, og ville at jeg skulle lykkes i stellet.
Jeg klundret meg videre gjennom stellet med bistand fra deg mens jeg følte på mer selvsikkerhet enn tidligere. Etter morgenstellet var ferdig, kjente jeg på en enorm mestring. Du var like blid og fornøyd og jeg merket tydelig at du var stolt over hva vi hadde fått til sammen. Det var da jeg bestemte meg for at akkurat du skulle være min primærpasient.
Jeg har tenkt på det i ettertid hvor mye du har hjulpet meg og gjort praksistilværelsen bedre for meg. Tusen takk for alt du har lært meg, jeg er så takknemlig for deg og dine gode råd. Tusen takk.