Du vet ikke hvem jeg er, men jeg vet alt om deg.
Jeg vet at du er helt rå på å bake, yndlingsfargen din er rosa og du er kanskje litt guttegæren.
Sammen har vi sett på solnedgangen, svingt oss til Elvis, spilt kort (hvor du alltid vinner) og vi har hatt fine samtaler til sent på kveld. Du har sett bilder av hunden min, jeg har fortalt deg om ferien og du får meg alltid til å smile når jeg minst venter det. Men likevel vet du ikke hvem jeg er.
Etter hvert som sykdommen utvikler seg, har du problemer med å forstå meningen med ord. Setninger. Å finne de rette ordene. Vite hvorfor du er her. Eller bare vite hvem du er. Nå vet du ikke hvem mannen din er. Og du vet hvertfall ikke hvem jeg er. Du kan være verdens største blidfis. Men også både slå og sparke. Jeg forstår deg. Når skjebnen tukler litt med deg, må vel du få gjøre det samme tilbake?
Du har levd livet ditt, og nå skal jeg hjelpe deg med resten. Jeg hjelper deg ikke fordi jeg får penger, eller at det er dette jeg er utdannet til. Jeg hjelper deg fordi det er meg. Jeg gjør så mye for deg, men du husker meg fortsatt ikke. Jeg kommer ikke til å slutte med det, fordi før eller siden vil du få en følelse av trygghet. Og det er det som betyr noe for meg.