I praksisperioden min fikk jeg bli godt kjent med en kvinnelig pasient. Jeg vil si at vi ble venner. Og før det norske helsevesen skriker ut at «man kan da ikke bli venner med pasientene sine!», så vil jeg gjerne forsvare meg. Vi er så opptatte av personsentrert omsorg, spesielt i eldreomsorgen. Vi kjenner pasientenes livshistorier og har ofte delt fra vårt eget liv. Vi tøyser og trøster og holder hender. Vi blir naturligvis bedre kjent med noen få pasienter. Det er jo slik at noen kommer man bedre overens med enn andre. Er ikke dette et slags vennskap?
En av de siste dagene i praksis døde min eldre venninne. Jeg fikk sitte med henne den siste kvelden hennes. Neste morgen fikk vi rapporten om at hun hadde sovnet inn. Jeg var med og flyttet henne ut av rommet, og var den som ryddet i tingene hennes slik at det kunne vaskes klart til neste pasient. Mens jeg puslet i sakene hennes prøvde jeg å kjenne på litt tristhet, men synes den var vanskelig å finne. I stedet tenkte jeg at døden kanskje kunne være fin også. Nå slapp hun tross alt smerter og plager som hadde holdt henne i sengen den siste tiden.
Per Fugelli snakket om døden som det siste tabu. Når han selv ble syk med kreft skrev han boken «Døden, skal vi danse?» og delte sine tanker og erfaringer rundt det å være syk og å skulle dø. Han snakket om «Å by døden opp til dans for å finne ut om den kan berike livet.» (Fugelli, 2010, s. 14). Kanskje vi kan være ærligere og mer åpne om døden, som vi alle uansett er på vei mot?
Før jeg ble sykepleierstudent bodde jeg noen år i Kathmandu, Nepal. Her var ikke døden bortgjemt i kjelleren på et sykehjem, men ble paradert gjennom gatene slik at hele nabolaget kunne ta farvel. Kanskje døden har blitt litt for fjern for oss? Jeg lurer på om vi hadde hatt litt mer mot i møte med den om den ikke var så ukjent. Jeg så mitt første døde menneske i Nepal, og da jeg fortalte min nepalesiske venninne dette ble hun forskrekket. Døden var de vant med fra de var små.
Døden vil vi møte på overalt i geriatrien og sykepleien for øvrig, og vi tenker vel ikke alle likt om den. Her er det store forskjeller i kultur, religion og oppvekst. Men jeg lurer på om vi hadde tjent på å snakke åpent om den. La oss ikke gjemme døden bort, men reflektere sammen. Det som ikke er bortgjemt blir ofte mindre skummelt. Og om du ikke allerede har lest Per Fugellis «Døden, skal vi danse?», så anbefaler jeg det på det varmeste!