Det er helt stille i rommet. Bortsett fra pusten. Den rytmiske, surklete, noe anstrengte pusten hans. Og klokken på veggen. Jeg er sykepleierstudent og er på nattevakt på sykehuset og sitter og våker over den døende pasienten.
De to sykepleierne synes det er fint at jeg kan – og vil – være sammen med ham, så han slipper å være alene nå som han er så dårlig og helt tydelig er ved livets ende. Kanskje en del av ham oppfatter tilstedeværelsen, berøringen og de gode ordene? Men ingen vet hvor fort det kommer til å gå. I ettermiddag kom han inn med ambulanse. Da var han våken. En time etterpå mistet vi all kontakt med ham.
Nå sitter jeg her i de tidlige morgentimene og hører på den rytmiske, noe anstrengte pustingen. Han har sluttet å svelge unna slim for lengst. Det eneste jeg kan gjøre er å stryke ham på håret, være til stede og melde ifra om forandringer eller om han viser tegn til smerte.
Om litt vil det komme en lang gurglete utpust og livstegnene vil ebbe ut.
Men akkurat nå ligger han i sengen og puster rytmisk. Ansiktet hans ser så fredelig ut. Han er nok i sin helt egen verden nå. Jeg kjenner ham ikke eller hvem han var i dette livet, men jeg håper at han har det bra og ønsker ham alt godt.