Øvingspost er en positiv arena for mange studenter. Jeg har hørt flere studenter si at det er morsomt å kunne gjøre noe praktisk og at de føler seg som ekte sykepleiere når de er der. Nye prosedyrer er gøy og spennende- men noen ganger blir det kanskje for spennende?
Når første semester nærmer seg sin slutt, er det nemlig klart for injeksjoner – både subcutane og intramuskulære. Dette er vel og bra, helt til vi lærere presenterer at vi nå går bort ifra de kjente øvingsdukkene en stund og over til «ekte» pasienter. Når vi kommer så langt at vi har informert om at pasientene er dem selv – og at sykepleieren er en medstudent som skal sette en sprøyte for aller første gang, så kommer man ikke utenom noen reaksjoner.
Reaksjonene er både sunne og veloverveide. Hvorfor skal vi utsette oss for dette? Jeg som lærer forsøker da å fortelle at en gang vil alltid være den første. Er det ikke bedre at studentene gjør dette under trygge omgivelser, med en lærer hengende over ryggen, enn at de skal stikke en pasient som kanskje er veldig syk, første injeksjonen de setter? I øvingspost er vi i samme båt, hvor de fleste er nervøse og engstelige for at noe skal gå galt. Vi har samtidig med oss en forståelse overfor hverandre og de reaksjonene som måtte komme. Denne forståelsen kan vi ikke pålegge en syk pasient som bare vil ha sprøyten sin. Hvordan hadde vi selv reagert som pasient om sykepleier var tydelig nervøs for at han eller hun skulle stikke deg?
Jeg forsøker også å fortelle studentene at de kommer til å oppleve mestring da sprøyten først er satt. Dette er selvfølgelig lett for meg å si, som har sett det med egne øyne flere ganger før. Men det er også en grunn til at jeg sier det – og det er fordi det oftest er sant. I år ble intet unntak. Samtlige studenter gjennomførte på en god måte. De ivaretok sine medstudenter, øvde på å følge prosedyrene fra VAR – og de forlot øvingsposten denne dagen med et smil om munnen. Det gjorde jeg også.