Jeg puster tungt og tar tak i døren for første gang. Første dag i neste praksisperiode. Heldigvis har jeg vært uten en praksisvinternatt før. Jeg er ikke ny og usikker, og godt er det. Jeg er også veldig bevisst på at jeg ikke er en ferdigutdannet sykepleier med 10 års erfaring i min sekk. Det er viktig.
Selv om jeg kommer inn på en ny avdeling som student, er jeg ikke uerfaren. Jeg er ikke en tom bok som skal fylles, men en person med masse kunnskap og mange tanker om hverdagen. Det kreves en god veileder for å kunne benytte seg av og se gleden i det spesielle møtet som oppstår i veiledersituasjonene.
Jeg kommer inn med et ønske om å bli veiledet. Jeg vil veiledes til de gode situasjonene og slik at vi sammen kan jobbe frem de interessante refleksjonene. Jeg vil ta med meg alt jeg har lært på skolen inn i praksisavdelingen og bruke dette i det daglige samværet med min veileder.
Jeg vil lytte og bli lyttet til. Jeg ønsker å se hva min veileder har av erfaringer, og bruke det jeg liker og ser nytte i. Resten har jeg faktisk rett til å la være. Jeg vil øve på å bli litt mer komfortabel i min rolle som nesten-sykepleier. Men det er viktig for meg at den rollen er min, og at jeg ikke hermer noen andres tolkning av sykepleierrollen.
Noen ganger oppleves maktbalansen i veiledersituasjonene som unødvendig skeiv. Min veileder og jeg er absolutt ikke likestilte. Men vi er verdt like mye fra første til siste dag. Å ha en veileder som kan veilede, ikke bare fortelle hva han eller hun kan, og hva jeg ikke kan, er viktig. Men det er ikke alltid det sykepleierstudenter møter i praksishverdagen.
…
Snart skal jeg henge fra meg praksisuniformen for denne gang. Jeg skal ta med meg alt jeg har opplevd både på godt og på vondt, og bruke dette til senere – når jeg selv skal stå der og lede vei for andre nervøse praksisstudenter.