Hun sitter der i sofaen igjen. Ryggen er rett, blikket stirrer tomt ut i rommet og hendene ligger foldet i fanget. Et vanlig syn. Hun er en eldre dame med langtkommen demens og hun mangler muntlig språk. Det hender hun er med på trim, men ellers skjer det lite.
Dagene blir veldig like.
Jeg setter meg ned ved siden av henne. Kanskje hun vil tegne igjen? Jeg har prøvd det en gang før, og da måtte jeg snu meg vekk, eller gå bort en liten stund for at hun skulle tegne noe på arket. Da skrev hun til og med et ord i sirlig løkkeskrift. Jeg husker ikke hva det var, men jeg ble så glad! Hun hadde en gang vært veldig glad i å tegne og male, fikk jeg høre.
Jeg henter en liten bunke med blanke ark, en blyant og en rosa markeringspenn og tegner en ufullstendig blomst. Jeg legger arket og begge tegneverktøyene innen rekkevidde for henne – og så venter jeg. Hun ser litt på arket og så bort. Og så, til min store begeistring, tegner hun ferdig blomsten, sakte, men med sikker hånd. Jeg venter litt, og så fargelegger jeg noen av blomstens kronblader, tegner et ufullstendig blad og venter igjen. JA! Hun prøver å få av lokket på den rosa markeringspennen! Skal jeg hjelpe henne? Slutter hun å prøve da? Jeg lar henne prøve selv en stund og ser at hendene hennes husker flere måter å få av lokk på, men ikke det å trekke av. Til slutt hjelper jeg henne. Det går bra. Hun fargelegger blomsten ferdig og smiler til meg.
Slik holder vi på en lang stund i ordløs kommunikasjon. Her og nå danner vi et fellesskap, en samhørighet. Sammen henter vi en vakker blomst fra fortiden.