Praksisperioden har gått fort og vært morsomt. Det har ikke vært så farlig som jeg alltid har hørt, og arbeidet er ikke så håpløst som jeg har sett for meg. Når det er sagt, så har jeg fått en ny holdning til sykehjem og til de som bor og arbeider her. Perioden har også gitt meg refleksjoner rundt døden og en arena for erfaringssamling og samtaler med dem som døden angår.
Flere pasienter har vært så dårlige at de gjentatte ganger har blitt innlagt på sykehus, og mange av mine medstudenter sine primærpasienter har gått bort. Dette har fått meg til å tenke over at det kan gå fort ved livets slutt og at det er mange som blir berørt.
En ting jeg synes er viktig, er at pasienter og pårørende får reflektert over døden og får god tid til å ta farvel med hverandre. Her har vi som helsepersonell en viktig oppgave: Vi må legge til rette for dette, uten å uroe eller å ta vekk håp pasienten og dens pårørende kanskje har. Håpet om å bli bedre, om å leve litt lengre med dem man er glad i, og om å unngå unødvendig lidelse og død.
Vi ønsker alle en fin avslutning på livet, og god, ærlig kommunikasjon gir mer tid til dette. Selv om pasienter kan gjenvinne helsen, så er kanskje gjentatte farvel mer behagelig enn en brå og uoppklart slutt vil være. Både pasienter og pårørende må være med og styre tempoet i denne prosessen, og helsearbeidernes oppgave er tilrettelegging for en god prosess.
En annen ting som samtale om døden kan fange opp, er pasientens ønske om begravelsesmåte. Alle har ikke pårørende som kan arrangere hva som skjer med kroppen etter døden. Iblant må personell fra sykehjem eller kommunen bistå med dette og da gjerne ut fra dokumentasjon som er blitt gjort, kanskje fra flere år i forkant.
Sykehjem er jo faktisk det siste stedet alle skal bo på, det vet jo både vi, pårørende og pasienten selv. Likevel merker jeg at jeg går rundt med et lite håp, om at pasientene som bor her skal bli bedre etter hvert og at ingen flere skal måtte trekke sitt siste åndedrag.