Jeg ønsker å fortelle om to forskjellige stell med samme pasient. Et stell under tidspress og et stell med god tid. Jeg begynner med det «travle» stellet.
Pasienten blir vekket og kjørt på do med et hjelpemiddel. Pasienten sitter på do og blir vasket med vaskeserviett, og er lite delaktig og interessert selv. Pasienten henger litt over det ene armlenet til toalettet. På grunn av sykdommen til pasienten så snakker pasienten usammenhengende om ting som er vanskelig å forstå. Hun blir byttet bleie på, kledd på, gredd håret til og får pusset tennene, før hun blir trillet med rullestolen til kjøkkenbordet.
Så det gode stellet, der jeg har god tid. Pasienten blir vekket, og trillet på toalettet med hjelpemiddel. Jeg spør om hun vil bruke klærne fra i går eller viser frem andre klær hun kan få ha på seg. Jeg benytter reminisens som kommunikasjonsform, slik at vi får en god samtale om noe pasienten husker og som styrker pasientens identitet. Når hun er ferdig på toalettet, så hjelper jeg henne, slik at hun får kledd på seg og vasket seg nedentil. Nå kan hun kan sitte foran speilet og da ser hun seg selv, og blir mer delaktig i stellesituasjonen. Hun kan fylle vasken selv med varmt vann, ha i såpe og vaske seg selv på overkroppen. Hun grer seg selv i håret og ser selv i speilet når hun blir fornøyd med sveisen. Hun kan også pusse tennene selv. Pasienten får parfyme om hun ønsker det. Om formen tillater det så kan pasienten gå med rullator ned til kjøkkenbordet.
To forskjellige stell…
