Omvisning hører med i en første dag i praksis. Vi var overalt på bygget, og siste stoppested var kjølerommet. Jeg visste ikke hva som ville møte meg da jeg kom ned dit. Det var to dører, den ene tok meg inn til et vakkert seremonirom, som var et lite kapell. Det andre rommet var et kjølerom. Det jeg kunne se, var en kiste, og konturen av et menneske surret inn i et laken. Luften gikk ut av meg, og jeg visste ikke om dette var greit? Var det ok at vi var der inne? Hva ville pårørende sagt? Hva ville andre ment om dette? Hvem skulle egentlig få lov til å være her? Det slo meg også at de som lå der kunne vært noen nære og kjære, men jeg ville helst ikke tenke på det.
Dette var det siste stoppested for noen som hadde vært i live for kort tid tilbake. De hadde levd et langt liv, sikkert med mange oppturer og nedturer. Der sto jeg, en 20åring med lite livserfaring og tanker som forsterket alvoret, som jeg følte ikke betød noe da jeg så inn på en hylle med døde mennesker.
Vi var inne i et siste hvilested. Menneskene der skal behandles med respekt og få en verdig slutt før de skal fraktes av gårde. Kunne vi bare vandre inn der? Burde vi egentlig ha omvisning der inne? Det var døde mennesker, de kunne jo ikke høre oss? Eller hvem vet?
Var det riktig at vi stormet inn i et rom fylt med historier, fylt med vise folk og eldre mennesker som hadde levd et langt liv? Kunne vi bare gå og se hvem som lå der? Det var en stor bunke papirer som lå på den blanke benken. Der sto det navn på alle pasienter som hadde ligget inne i det kalde rommet. Var det etisk forsvarlig av meg å kikke på arkene? Jeg var fylt med respekt og frykt. Ville jeg se? Hva om det var noen jeg kjente? Hva om det var bestemoren til venninnen min? Hva om det var familien min? Hvordan ville jeg reagert?
Det var så mange tanker som virvlet rundt i hodet mitt. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på døden. Det alle vil møte en gang. Hadde jeg gjort noe galt da jeg ble med ned til rommet på seks grader, – eller var det greit? Det var fint å få se, men kanskje skulle jeg ikke blitt med ned.
Min puls steg, mens pulsen inne i det kjølige rommet var borte.